Nei, lønnsoppgjøret må ikke gi høyere renter

Blekket hadde ikke rukket å bli tørt i avtalen om årets lønnsoppgjør mellom Norsk Industri og Fellesforbundet, før sjeføkonomer kom på banen med advarsler om at Norges Bank kunne utsette sine varslede rentekutt og spise opp hele oppgjøret.

Slike rentetrusler er dramatiske. De to siste årene har utgiftene til en vanlig tobarnsfamilie økt med 82.000 kroner mer enn lønnsveksten på grunn av matpriser og høye renter, ifølge beregninger fra Forbruksforskningsinstituttet Sifo. For de med store boliglån, vil en utsettelse av rentekutt kunne nulle ut mye av økningen i kjøpekraft de ellers kunne fått i år.

De siste årene har stadig mindre av verdiene som skapes i norsk industri funnet veien til de virkelige verdiskaperne. Eiernes inntekter har økt, på bekostning av lønnsandelen – det arbeidsfolk sitter igjen med. Når vi ser på industriarbeidernes lønnsandel, deres andel av kaka, var den i fjor lavere enn på over 50 år. For å ta igjen det tapte, måtte de hatt en lønnsvekst på anslagsvis 13 prosent i 2024. Og fordi prisene har steget mer enn lønningene, har reallønna gått ned, og folk fått mindre å rutte med.

Lønnsoppgjøret er først og fremst et spørsmål for fagbevegelsen, ikke stortingspolitikere. Men når ramma for lønnsoppgjøret havner på 5,2 prosent er det altså moderat. Fagbevegelsen har forsiktig sagt tatt mer enn sin del av ansvaret for å få ned inflasjon og rente de siste årene.

Og hva som faktisk blir resultatet for folk er fortsatt høyst usikkert. For å oppnå 5,2 prosent er det regnet inn lokale tillegg, men de kommer ikke av seg selv. Vi har sett bedrifter gå så det suser, uten at de ansatte har sett en krone i lokale forhandlinger. Og samtidig som lønnsandelen har falt de to siste årene, har næringslivets overskudd økt med 100 milliarder kroner, nesten 25 prosent. For verdiene som ikke havner hos arbeidsfolk blir jo ikke borte. De havner på andre sida av bordet, som overskudd og utbytte hos bedriftene og kapitaleierne.

At eierskapet til kapital er konsentrert blir også tydelig når lønnsandelen faller. Inntekten til den rikeste ene prosenten i Norge har økt fem ganger raskere enn gjennomsnittslønna de siste 10 årene. Når verdiskaping ikke blir utbetalt i lønn til de som jobber, går brorparten til de aller rikeste, som kapitalinntekter.

At bankenes sjeføkonomer kommer med advarsler om at lønnsoppgjøret er «dårlig nytt» for rentebanen, er som bestilt. Vi ser aldri disse advarslene når norske selskaper går med rekordoverskudd, det settes utbytterekorder og bonusene på toppen øker. De pengene skaper visst ikke «press i økonomien», økte priser og høye renter. I deres verden er det kun når arbeidsfolk skal ha sin del av kaka at det blir problemer.

Dette til tross for at betydelige deler av inflasjonen skyldes nettopp økte prispåslag hos selskapene, ifølge SSB. Norsk næringslivs «ekstrapåslag» i prisene bidro til ett-to prosentpoeng høyere prisvekst gjennom 2022 og i første halvår i 2023.

Det internasjonale pengefondet, IMF, slo nylig fast at over halvparten av prisveksten i eurosonen de siste årene kan tilskrives økt selskapsprofitt. IMF-forskerne peker på at det ikke er noen vei utenom at den oppblåste profittandelen må ned, dersom det skal bli rom for en normalisering av lønnsveksten og prisveksten framover.

Neste gang sjeføkonomer er bekymret for rentene kan de også ta en titt på sine egne arbeidsgivere. De fleste jobber for banker som øker egen fortjeneste ved nettopp å øke rentene. Eller de kan rette sine formaninger om ansvarlighet og moderasjon til den enden av forhandlingsbordet der bedrifter og kapitaleiere sitter.

Først publisert på klassekampen.no 19. april 2024