Rødt-bloggen

Det Erdogan ikke vil at du skal se

Jeg tror ikke Tyrkia er et demokrati – det ble underminert, trampa på og spytta ut mellom rosa vegger på en barneskole i en fjellandsby i Kurdistan.

Diyarbakir, den kurdiske hovedstaden. Foto: Hege Bae Nyholt

31. mars var det lokalvalg i Tyrkia og jeg var deltaker i en stor delegasjon internasjonale observatører. Ikke som offisiell OSSE-observatør, men som invitert til de kurdiske områdene hvor ingen av FNs observatører befinner seg. Deres rapport om valget er nok betraktelig annerledes fra vår, signert av 130 observatører fra hele Europa, som har vært vitner til en vits av et demokrati i de kurdiske områdene.

Jeg har vært nødt til å bruke litt tid på å sortere inntrykkene fra turen før de kunne konkretiseres over tastaturet. For hvordan beskriver du undertrykkelsen som ligger over skolegården, hvor eldre kvinner blir truet ut av porten, parlamentsmedlemmer blir kalt terrorister av representanter fra det statsbærende partiet og sivilpoliti diskret løfter på jakkefliken så skjeftet på pistolen synes mens det mumles lavt og faretruende til deg? Forhåpentligvis vil vi som var til stede gjøre det på en så troverdig måte at de blir trodd, om verden vil.

I Tyrkia, som i Norge, er skolebygg ofte brukt til stemmelokaler, men i motsetning til det vi er vant til så er bevæpna politi til stede, både utenfor bygget og inne i selve valglokalet, noe som er brudd på tyrkisk lov.

Det var rett og slett brutalt å se at demokratiet feilet så grovt nettopp her i skolegården og klasserommet. Skolen og utdanningssystemet har vært nødvendig for å sikre demokrati og utvikling i samfunnet, og jeg tar ofte til orde for å styrke fellesskolen som et vern mot fake news og udemokratiske krefter.

Men det er naivt å tro at skole bare har den rollen, her hjemme har skolen i generasjoner vært motor og driver i fornorskingspolitikken og har dessverre en lang rekke overgrep og synder å stå til rette for. I totalitære stater, som Tyrkia, hvor folkegrupper undertrykkes, har skolen samme funksjon. Kurdiske barn nektes undervisning på eget språk, man lærer den statsbekreftende historien, som ikke har rom for urfolk og nasjonale minoriteters historie.

Stortingsrepresentant for Rødt: Hege Bae Nyholt. Foto: Ihne Pedersen.

Tyrkias undertrykkelse av den kurdiske befolkningen blir kanskje ekstra tydelig under valget. Jo lenger opp i fjellene vi kom, jo flere tungt bevæpna soldater var det i skolegården. I en landsby som hadde vært tvangs fraflytta frem til 2017 telte jeg over 30 soldater i full stridsuniform, med skuddsikker vest, maskingevær på magen og fingeren på avtrekkeren.

En liten gruppe unge gutter fra landsbyen mora seg med å hoppe paradis foran soldatene, andre hang på sykkelstyret og fulgte med på hver en bevegelse. Generasjoner av unger bevitner hvordan deres skole og lekeplass fylles av soldater og hvordan deres naboer og familiemedlemmer havner i alvorlige krangler, for å få lov til å slippe sin stemmeseddel i urna.

Det er rapportert om flere tilfeller av vold i de kurdiske områdene i forbindelse med valget. Minst en ble drept, flere ble skadet og mange ble utsatt for tåregass, slag og spark. Jeg gjetter på at dette bare vil være mulig å lese om i den alternative valgrapporten. På samme måte som truslene og forkjøp på å kjøpe stemmer i forkant av valget er kraftig dysset ned.

Landsbybeboere fortalte at Erdogans parti, AKP, hadde sendt sine representanter på dørbanking. Men de bød ikke på roser og fagre løfter, ofte opplevde folk å bli trua og pressa til å stemme på AKP. Alternativt lovet de penger om velgerne kunne legge frem bildebevis på at det hadde stemt på Erdogans lokale representant.

En eldre mann fortalte at AKPs representanter hadde oppsøkt de lokale jobbsentrene med løfter om midlertidige kontrakter i bytte mot deres stemme. Det statsbærende partiet utnytter den økonomiske krisen mange opplever å være i på grunn av økt inflasjon, kutt i pensjon og tjenester og skakkjørt politisk ledelse.

Erdogans siste triks i ermet var å omregistrere tusener av menige soldater fra andre deler av landet til de kurdiske områdene. Tyrkias lov tillater at man stemmer der man har vært folkeregistrert de siste tre månedene, men det er avslørt mange tilfeller av opptil 300 soldater registrert på samme bostedsadresse. En sånn praksis er i beste fall i gråsonen og helt klart uetisk.

Dét kan det se ut til at de menige soldatene også mente, der de sto i lange rekker med blikket i bakken, tause når folk henvendte seg til dem. Deres stemmer gikk ikke til Erdogans AKP, og taktikken slo feil. Erdogan tapte i de kurdiske områdene. Det gjorde han også i de store byene og i områder hvor han og AKP tidligere har stått sterkt.

Det kurdiske partiet DEM (Democratic Party of the Peoples) vant i de kurdiske områdene. Dette til tross for en mektig motmakt.

Jeg har sett pansra militære kjøretøy brøyte vei for Erdogans menn, soldater som fyller skolegårder og som ulovlig sjekker id-kort på vei inn porten på alle som skal inn. Men jeg har sett uredde menn og kvinner som tar til motmæle overfor maktmisbruk både i valglokalene. Jeg har sett en gammel bestemor bli båret av en unggutt for å stemme.

Jeg så gleden i øynene til folk når valgresultatene kom, men også den lille angsten som lurer.

Som en av de lokale lederne sa, «Nå er det ingen som vet hva Erdogan finner på. Husk, vi lever ikke i et demokrati, det er det bare dere i vesten som tror».

Jeg tror ikke Tyrkia er et demokrati – det ble underminert, trampa på og spytta ut mellom rosa vegger på en barneskole i en fjellandsby i Kurdistan.

Først publisert på Trønderdebatt 19.4